Predikaren

From Nornopedia
Jump to: navigation, search
Hjetmål
PREDIKAREN
Kapittel 1
1. Orð predikarens, Davids son, Jerusalem konungs.
2. Fåfengð fåfengða, sijer predikaren, fåfengð fåfengða, alt er fåfengð!
3. Hvarn vinning hev menneskan av alt sit driv, sen hon driver at under sulen?
4. En kynsluðen fer og annor kem, men jarden stender veð.
5. Og sulen loftast, og sulen setest, og [hon] skondar sjer åtter til sin stad, dar sen hon loftast.
6. Vinden gånger ned at [sør] og vinden gånger upp at [nord], hann gånger um og snarar, å sin fjerd, og byrrar åtter at tyrla [øver].
7. Alla åer rinna i sjuen; men sjuen verg aldri full; dartil sen åerne rinna, dar rinna der altið åtter.
8. Alt mjoðer sog, ingin kann sija frå di; jogað verg aldri mett av at sjå, og jorað verg aldri fult av at høra.
9. Dað, sen hev varið, dað skal verga, og dað, sen hev sked, dað skal ske; ikke er nytt under sulen.
10. Er nokað til, sen sagt verg um; "sjå, itta er nytt!" - dað hev varið til fyri linge siðan, i gomlon tiðon sen vuru fyri vus.
11. Dað er ikke minn til um de, sen var før, og helder ikke um de, sen koma efter, verg nokað minn hjå de, sen verga til siðan.
12. Eg, predikaren, var konung øver Israel i Jerusalem.
13. Eg lagdi allan hug å at ransla og kanna veð visdomi alt dað, sen sker under hjimli. Dað er illviket sjageri sen Goð hever gevið menneskebårninu at sjaga sog ut veð.
14. Eg hev seð alt dað, sen sker under sulen, og sjå: alt er tømlek og eftersukn efter vindi.
15. Dað, sen er krumpet, kann ikke verga bent; og dað sen ikke er til, kann ikke teljast.
16. Eg melti veð egna hjarta mitt, sjå eg hev vunnið mjer størri og rikari visdom enn aller dir, sen vuru i Jerusalem undan mjer, og hjarta mitt hev skoðað visdom og kenning i rikt mål.
17. Eg lagdi allan hug å at uppdraga visdom og at uppdraga dårsku og fåvitsku. Men eg kendi dað, at etsa dað er eftersukn efter vindi.
18. Di veð mukklon visdomi kem mukkil gremja, og så sen okrar um kenning sina, okrar um harm sin.
Engelsk
ECCLESIASTES
Chapter 1
1. The words of the Preacher, the son of David, king in Jerusalem.
2. Vanity of vanities, saith the Preacher, vanity of vanities; all [is] vanity.
3. What profit hath a man of all his labour which he taketh under the sun?
4. [One] generation passeth away, and [another] generation cometh: but the earth abideth for ever.
5. The sun also ariseth, and the sun goeth down, and hasteth to his place where he arose.
6. The wind goeth toward the south, and turneth about unto the north; it whirleth about continually, and the wind returneth again according to his circuits.
7. All the rivers run into the sea; yet the sea [is] not full; unto the place from whence the rivers come, thither they return again.
8. All things [are] full of labour; man cannot utter [it]: the eye is not satisfied with seeing, nor the ear filled with hearing.
9. The thing that hath been, it [is that] which shall be; and that which is done [is] that which shall be done: and [there is] no new [thing] under the sun.
10. Is there [any] thing whereof it may be said, See, this [is] new? it hath been already of old time, which was before us.
11. [There is] no remembrance of former [things]; neither shall there be [any] remembrance of [things] that are to come with [those] that shall come after.
12. I the Preacher was king over Israel in Jerusalem
13. And I gave my heart to seek and search out by wisdom concerning all [things] that are done under heaven: this sore travail hath God given to the sons of man to be exercised therewith.
14. I have seen all the works that are done under the sun; and, behold, all [is] vanity and vexation of spirit.
15. [That which is] crooked cannot be made straight: and that which is wanting cannot be numbered.
16. I communed with mine own heart, saying, Lo, I am come to great estate, and have gotten more wisdom than all [they] that have been before me in Jerusalem: yea, my heart had great experience of wisdom and knowledge.
17. And I gave my heart to know wisdom, and to know madness and folly: I perceived that this also is vexation of spirit.


18. For in much wisdom [is] much grief: and he that increaseth knowledge increaseth sorrow.